Antoine D’Agata

I kveld gjester Antoine D'Agata Dok12-festivalen i Oslo. I 2009 møtte foto.no den beryktede Magnum-fotografen på en workshop i Kristiansand. Intervjuet kan du lese under.

Tidligere i år holdt den franske Magnum-fotografen Antoine D’Agata workshop på Fotohuset i Kristiansand. Jeg innrømmer at jeg sperret opp øynene da jeg så navnet de hadde klart å få på (workshop)plakaten. Antoine er en av de fotografene jeg har lagt spesielt merke til i de senere årene. Han er Magnum-fotografen som tar dokumetar-fotografiet et steg videre. Han er elsket. Han er foraktet. De fleste som ser hans fotografier eller hører hvordan han lever sitt liv, har en mening om han.

Han fotograferer sitt eget liv. Men livet til Antoine er ikke som alle andres liv. Han er uten fast bobel, han er narkoman og han har seg med horer. Det blir det sterke og nære fotografier av. Ikke alle er begeistret. I fjor slo jeg av en prat med en annen Magnum-fotograf, ringreven Ian Berry. Han hevder at Cartier-Bresson ville snudd seg i graven hadde han sett bildene til D’Agata. Berry mener at D’Agata er en fotograf han ikke har noen som helst interesse i. Han klarer ikke å skille mellom det han fotograferer og seg selv.”

En annen Magnum-fotograf, Patric Zachman, hevder også at Antoine ikke passer inn i Magnum. Men fra Zachmans side er dette et kompliment. Første gang han så bildene til franskmannen ble han sjokkert. I dag har kanskje fotojournalismen kommet til et punkt hvor det på den ene siden er vanskelig å sjokkere, mens det på den andre siden vekker avsky hvis man sjokkerer. Dette har nok sammenheng med at veldig mye er gjort tidligere. D’Agata har løst dette gjennom å gå sine egne veier hvor det profesjonelle presser seg innpå det private, alt presentert i en brutal, drømmende og mystisk innpakning. Han går sine egne veier, der hvor andre distanserer seg inngår han relasjoner som grenser mot det intime. På denne måten bidrar han sterkt til en utvikling av den tradisjonelle fotojournalismen.

Jeg treffer Antoine på Fotohuset i Kristiansand, midt i en engasjert workshop. Øynene hans borrer seg fast i meg. Han har et blikk som er snilt, men også hypnotiserende. Han er vital og veldig engasjert. Han brenner for det han driver med. Og det han holder på med, det fotograferer han… når han har overskudd. Han er i alle fall nykter, tenker jeg.

Du startet først å fotografere når du var rundt 30 år. Kan du fortelle litt om hvorfor du ble fotograf?

- I 12 år hadde jeg levd et veldig intenst og tøft liv preget av narkotika og alkohol. Da jeg var 30 år var jeg veldig sliten. Både fysisk og psykisk var jeg i en temmelig dårlig forfatning. Flere venner presset meg til å gjøre noe med livet mitt. Fotografering var enkelt og jeg oppdaget at denne aktiviteten var en god måte å ta kontroll over livet mitt igjen. Det tok ikke lange tiden å lære og fotografere. Det flotte med fotograferingen var at jeg kunne fortsette å leve det livet jeg alltid hadde levd. Jeg kunne fortsette å drikke, jeg kunne fortsette å gjøre dumme ting, samtidig kunne jeg dokumentere dette og gjøre noe ”fornuftig” ut av det. Nå lever jeg det samme livet som jeg alltid har gjort, men gjennom fotograferingen har jeg mer kontroll over livet mitt.

- Jeg henger med prostituerte, narkomane og andre ”outsidere”. Men gjennom fotograferingen har jeg mer kontroll over livet mitt. Og ingen kontrollerer min fotografering. Jeg gjør ikke noe kommersielt og jeg tar ikke oppdrag. Jeg lever bare mitt eget liv.

- Som fotograf jakter jeg på det som fascinerer meg. Jeg har ikke noe leilighet, men reiser rundt og bor på hoteller, jeg henger ut med prostituerte, narkomane og ”outsidere”. Med kameraet trenger jeg ikke å gjøre noen kompromisser. Kameraet tillater meg faktisk å kunne gå enda lenger enn jeg ellers ville gjort. Jeg får tilgang til både mentale og fysiske rom som jeg ellers ikke tror jeg kunne fått tilgang til uten et kamera. Jeg opplever at folk åpner sine mentale og fysiske dører når jeg fotograferer.

- Fotograferingen åpner mange dører for meg. Den gir meg styrke. Alt jeg føler og alt jeg tenker kan jeg uttrykke gjennom bildene mine.

Du studerte en periode fotografi ved International Center of Photography i New York. Blant lærerne dine var Nan Goldin og Larry Clark. Har disse på noen måte påvirket deg som fotograf?

- Når det gjelder Larry Clark så tror jeg ikke at jeg har lært så mye av han. Nan Goldin derimot, har jeg lært mye av og vi fikk et nært forhold. Hun presset meg alltid til å gå for mer ærlighet i bildene. Hun ønsket at det jeg fotograferte skulle være skikkelig nært til mine følelser, hun holdt meg unna fotografiets estetikk og ”pushet” meg heller tilbake til det virkelige liv, til livserfaringene, menneskelige relasjoner og virkelig øyeblikk. Det viktigste Nan Goldin lærte meg var at fotografering ikke bare handler om å få, men også om å gi. Uten å gi så får man ikke noe tilbake. Det var viktig lærdom for meg.

- Med Nan Goldins lærdom i bakhodet forsøker jeg alltid å bruke mye tid på å gi noe tilbake til dem jeg fotograferer. I forkant av fotograferingen, som jeg aldri vet når vil skje, bruker jeg mye tid på å bygge opp et tillitsforhold til dem jeg fotograferer. Det kan ta en dag, to dager eller flere uker. Å bygge denne tilliten synes jeg er veldig spennende.

På Magnums websider uttaler du: ”It's not how a photographer looks at the world that is important. It's their intimate relationship with it.” Hva mener du med det?

- Jeg har aldri følt meg helt komfortabel med rollen som fotograf. Og spesielt som en fotograf som ser på verden og som mener han har en rett til å fotografere og gi sin versjon av verden. Jeg tror ikke på dette. Jeg tror ikke at fotografer er spesielle mennesker. Fotografer har ikke noen rett til å gå rundt og snoke i andre menneskers liv. Derfor har jeg hele tiden som fotograf bare vært komfortabel når jeg dokumenterer mitt eget liv. Da kan jeg se det jeg tenker, jeg kan være det jeg er, jeg kan putte kameraet opp i ansikter fordi dette er mitt liv. Fotografering er kun riktig for meg når jeg er en del av bildet. Det er min verden, det er mitt liv.

Jeg vet at det er flere som mener du ikke passer i Magnum Agency. I fjor snakket jeg blant annet med Ian Berry i Magnum. Han mente at Henri Cartier-Bresson ville snudd seg i graven hadde han sett dine bilder. Kritikken tror jeg handler mye om at du blander ditt private liv med det profesjonelle. Hva tenker du om det?

- Dette handler om det jeg nettopp har snakket om. Hvis du som fotograf tenker at verden er en lekeplass, så synes jeg det er immoralsk. Å leke med lys og med komposisjoner bare for å vise hvor god en er, er også immoralsk. Som fotograf har man et moralsk ansvar ovenfor verden med tanke på hva man fotograferer. Dette er en posisjon man må vise ansvar ovenfor. Ja, jeg har sex med mange av damene jeg fotograferer. Men det er jo nettopp derfor jeg er komfortabel med å fotografere dem.

- I åresvis har det vært en tradisjon at en fotojournalist kan gå hvor som helst og invadere andres liv. For å lage fotografier og for å lage sine fremstillinger som henger på greip eller ikke. Samtidig later man som om man gir en eller annen objektiv fremstilling av verden. Men dette skurrer for meg. Fotografiet virker ikke på denne måten. Få fotografer har en politisk, filosofisk eller moralsk bakgrunn til å forankre det de forsøker å formidle. Fordi man vet hvordan man komponerer et bilde, har man ikke nødvendigvis en rettighet til å kommentere verden.

Så du mener blant annet at fotojournalister mangler en kunnskapsmessig ballast til å kommentere den verden vi lever i?

- Nja, i åresvis tror jeg det var slik det var. Men nå tror jeg fotografer er annerledes. I dag er fotografiet mer demokratisk og fotografene er mer åpen. Men tidligere tror jeg alt for mange fotografer var ganske trangsynte.

- Men jeg tror ikke dette om Cartier-Bresson. Han var en kunstner som var opptatt av det estetiske. Han forsøkte å balansere rom og form. I Magnum representerer han det kunstneriske og ikke det objektive.

Hvordan ser du på fremtiden for fotojournalistikken?

- Fotojournalistikken er allerede død.

- Ingenting kan leve eller overleve uten et rom å leve i. Det finnes ikke noe slikt rom lenger for fotojournalistikken. I magasiner og aviser er det kun plass til reklame, portretter og sladder. Det er ikke plass til fotoreportasjene. Og til og med når det gis plass til fotoreportasjen så er den alt for kontrollert. Dette er en av grunnene til at jeg ikke tar på meg oppdrag.

- For meg eksisterer dokumentarfotografiet fremdeles. Og det er kun det jeg ønsker å jobbe med. Det eneste som er spennende, er å si noe om verden. Dokumentarfotografiet er det dypeste, mest utfordrende og spennende området man kan utforske. Fotojournalistikk er noe annet. Det handler om hvordan man tilpasser dokumentarfotografiet til massemediets kontekst og krav. Dermed er det ikke plass for dokumentarfotografiet i massemedia.

Hvordan vil du beskrive deg selv som fotograf?

- Jeg er en dokumentarfotograf, men ser etter ekstreme måter å utvikle selve dokumentarfotografiet på. Som fotograf er det hele tiden så mange kompromisser man må gå med på. Jeg gjør mitt ytterste for å ikke inngå noen kompromisser. Jeg går kun for den reneste form for dokumentarfotografi. Det er ekstremt. Ja, det er vanskelig å være involvert i hver eneste situasjon jeg fotograferer. Men jeg gjør mitt ytterste for å gå hele veien. Jeg mener at mine dokumentarfotografier er det nærmeste man kommer ”ekte” dokumentarfotografi.

Fotografiene dine er veldig intime og er relatert til sex og narkotika. Du er involvert i alt dette. Hvordan takler du dette?

- Jeg takler det fordi dette er min verden. Det er den eneste verden jeg vet om. Jeg hevder ikke at alt i dag handler om sex og narkotika, men for meg er dette et perfekt rom for å lage bilder som sier noe om livets innhold. Hvis du ser på bildene mine så er det klart at sex er en kontekst, men de handler om så mye mer enn det, det handler om livet.

Liker du å sjokkere?

- Nei.

- Jeg kunne ikke vært mindre spektakulær. Hvis du sammenligner med mange andre fotografers arbeider finner du gjerne døde mennesker, våpen, blod og alle mulige spektakulære elementer. Hvis du ser på det jeg gjør så finner du ikke slike elementer. Det er bare mennesker og ansikter. Jeg viser sjeldent seksuelle organer i ”fri dressur”. Mitt arbeid handler om uttrykk, følelser og intensitet. Jeg forsøker bare å uttrykke måten jeg ser verden på. Jeg forsøker ikke å være spektakulær og jeg forsøker ikke å sjokkere.

Hva ønsker du at folk skal tenke når de ser bildene dine?

- Når jeg startet med å fotografere bekymret jeg meg for hva folke ville tenke. Nå har jeg sluttet med det. I dag er bildene mine så komplekse. Jeg forsøke alltid å gå dypere. Jeg forsøker å skape meningsfulle og sanne bilder. Når man jobber på en slik måte har man ikke energi eller tid til å tenke på hva andre tenker om bildene.

- Noen ganger får jeg en del reaksjoner fra folk som ser bildene, både positive og negative. Men for meg er det viktig at jeg beskytter meg mot dette. Det kan påvirke måten jeg jobber på og skyve meg i en eller annen retning jeg ikke ønsker.

Hvilke råd gir du til deltagere på workshopene dine?

- Jeg har ingen generelle råd til deltagerne. Men det jeg gjør, det er å bruke mye tid sammen med hver enkelt deltager. Vi diskuterer og jeg råder dem sterkt til å gå sine egne veier, enten de driver med reklamefoto, dokumentarfoto eller annet. Ikke bare bør de gå sine egne veier, men også gå hele veien.

Hvis du ikke var fotograf, ville du levd det samme livet som du gjør nå?

- Selvfølgelig ville jeg gjort det. Livet mitt var som dette før jeg begynte å fotografere. I disse dager forsøker jeg å presse grensene mer og mer. Spesielt når vi snakker om intensitetens verden. Noen ganger tar dette meg til mentale steder og tilstander hvor jeg ikke fotograferer. Som når jeg er høy på narkotika eller har sex. De siste 12 månedene har jeg brukt mye ”ice” (metaamfetamin red.anm.) og derfor fotografert mindre. Det angrer jeg ikke på. I 12 måneder har jeg også forsøkt å komme meg ut av dette og har derfor også drukket masse. Dette handler igjen om å presse grensene så mye som mulig og i den samme retningen. Jeg forsøker å vise ting og tilstander som ikke er vist før.

- Jeg merker at når jeg var yngre så var det lettere å leve det livet jeg lever. Nå bruker jeg lengre og lengre tid på å komme meg til hektene etter perioder med narkotika. Det tærer på kreftene å leve det livet jeg lever. Jeg har også fire jenter med fire forskjellige damer. Jentene bor i fire byer og skulle sikkert ønske de hadde en far som var mer tilstede. Jeg besøker jentene så ofte jeg kan, men jeg er ikke skapt for familie.

Man kan like Antoines bilder eller ikke, men en ting er sikkert, man kan ikke forholde seg nøytralt til dem. På undertegnede har D’Agata gjort inntrykk. Jeg verdsetter og beundrer han som fotograf. Jeg respekterer hans livsstil, spesielt fordi han står inne for det han gjør. For dem som er interessert i intime verdensrapporter er D’Agata en fotograf det er verdt å holde et øye med i fremtiden.

_______________________________________
Portfolio: http://www.magnumphotos.com/Archive/C.aspx?VP=XSpecific_M...0D%27Agata